Gry's verden

Første gang på Stortinget

2011-08-27T21:08:00.000-07:00

Rett før ferien får jeg en Mail fra Sunniva Ihle Steinstad som er politisk rådgiver i Høyre på Stortinget, og Linda Hofstad Helleland, som sitter i Høyres barne-og familie kommite. De spør om jeg kan tenke meg å være med i et utvalg som skal være med å utforme Høyres barnehageprogram. Selvsagt svarer jeg 'ja' umiddelbart, både smigret - og glad for å få lov til å være med å jobbe for det jeg brenner mest for! (Mulig at jeg også tok en liten indianerdans på gulvet i samme slengen...) Muligheten til å få påvirke politikken på barnehagefronten var jo grunnen til at jeg begynte å engasjere meg politisk i utgangspunktet. Sunniva sendte meg en liste med navn på andre som skulle sitte i utvalget. Jeg hadde ikke hørt om dem før, men husker jeg tenkte:Håper disse brenner for barnehagene og vet hva de snakker om! Brenner de for de 'rette' tingene???

Det var en masse vedlegg til mailen fra Sunniva og Linda. Papirer fra Brenna-utvalget, KS, Utdanningsforbundet og et forslag fra Linda og Sunniva.
Jeg bruker god tid på å lese dette. Har papirene med på ferie. Masse gule streker, utropstegn, 'viktig' eller 'tull' og andre kommentarer skrives i feltene ved siden av. Jeg har mye jeg vil si om jeg får anledning - på møtet. Tenk å få være med å påvirke hva Høyre skal mene om barnhagepolitikk! Da jeg konfronternte Erna Solberg på møte i Oslo tidligere i vår med at 'Høyre godt kunne bli tydeligere på barnehagepolitikken' hadde jeg aldri trodd det skulle få slike konsekvenser:-). Det nytter å stikke hodet fram- å gi beskjed! Kanskje det fikk Erna til å tenke- hva vet jeg? Nå har iallefall Høyre bestemt seg for å lage et skikkelig program for barnehagepolitikken. Superspennende!

Etter at jeg sa 'ja'kom jeg plutselig på at 'jeg skal faktisk inn på Stortinget og ha møtet'. Hadde aldri vært der før, så jeg fikk litt sommerfugler i magen. Mange tanker kom. Ikke minst 'Hvordan går man kledd når man skal møte noen på Stortinget??? I møte med Høyrefolk? Det er ikke det samme som et møte med folk fra Ap eller SV... Høyrefolk kjører stil- spesielt på Stortinget...

Løp rett ut og handlet pensko, ruskinnsjakke og lekre bukser. Og ny lebestift selvsagt:-)!. Fikk bare bruk for lebestiften. Været ble så bra den aktuelle dagen, at jeg ble nødt til å ta noe 'gammelt' sommertøy på. 'Skitt au', tenkte jeg,'de ser nok bare på meg som ei lilla barnehagetante likavel, spille ingen rolle hva jeg har på.

Siden jeg sjelden er i Oslo hadde jeg lagt inn tid til litt shopping før møtet. Tok drosje rett til Bogstadveien fra Oslo S. Rett til Zara:-). Tok litt av der og brukte hele budsjettet i en butikk. Ungene fikk skoleklær og jeg noe nytt fint..- kanskje til bruk på sånne viktige Stortingsmøter??...

Da jeg senere satt på en kafe med alle handleposene, begynte jeg å tenke at det kanskje så LITT spesielt ut - å komme på møte med alt det... Drit i - tente jeg - de får tro hva de vil;-).

Kl.16 skulle møtet begynne. Jeg stod klar utenfor på Løvebakken 15.50 og ventet på Sunniva som sa hun skulle møte oss ved denne inngangen. Ingen å se. Jan Tore Sanner fra Høyre kom ut. Jeg tenkte - ja dette er jo bare 'vanlige' folk - Jeg går inn! Døren var låst. Kameraer i ansiktet. 'Ja, ja - godt de tenker på sikkerhet i disse tider' tenkte jeg. Da så jeg en ringeklokke. Over den stode det 'VAKT'. Jeg ringte på. 'Vakten' sa en stemme. 'Jeg skal i et møte med Suniva ihle Steinstad og Linda Hofstad Helleland, sa jeg. Bak meg kom Nicolay Astrup - også fra Høyre. Han ventet høflig bak meg (som vanlig har Høyrefolk gode manerer..) til jeg fikk plukket opp alle handleposene og åpnet døren. Rett innenfor var det flere dører i ulik retning. 'Du skal gå til høyre' sa Astrup velvillig, da jeg stoppet opp. Jeg smilte litt beskjemmet, og gikk til høyre. Det var tomt i hallen.

Vakten ropte fra en skranke bak en sikkerhetsinngang - av typen de har på flyplasser. 'Bare gå igjennom selv!' Jeg må ha sett litt lost ut for han så på meg å sa : ' Har du vært her før?' 'Eh..nei' sa jeg, men jeg skal nok få det til. Har med noen handleposer jeg. Er ikke så ofte i Oslo ser du.. (følte meg LITT teit). Da ser jeg Sunniva (jeg visste jo ikke det var henne da) stå lent mot skranken å ser avventende på meg. 'Flott!' tenker jeg 'Publikum når jeg skal gå gjennom sikkerhetskontrollen som en tullball med ørten poser ryggsekk osv'. Det var bare å trø til. Heldigvis gikk det greit og ingenting pep;-).

I skranken hos vakten måtte jeg legge inn navnet mitt (skrive meg inn) og få besøkslapp. Sunniva presenterte seg og jeg følte igjen at jeg måtte forklare handleposene. I tillegg glapp det ut av meg at det føltes litt 'skummelt' å være på Stortinget men at jeg gledet meg til møtet. Jeg gjorde nok et FANTASTISK førsteinntrykk.... Sunniva og jeg stod litt og ventet på de andre. Ingen flere kom inn. 'Kanksje de også synes det er skummelt å gå inn her?' - foreslo jeg forsiktig - 'kanskje de venter utenfor?'. Sunniva gikk ut og så - og ganske riktig - der stod de. de hadde ikke turt å ringe på engang;-). Da følte jeg meg tross alt litt modigere - som hadde gått inn - helt alene;-)).

Vi gikk gjennom lange ganger og opp til et helt vanlig møterom. Der satt Linda sammen med flere representanter for utvalget. Store fat med lekre smørbrød, frukt og lefser stod på bordet. Vi hilste på hverandre. Tok en kort presentasjonsrunde. 'Her er mange flinke folk' tenkte jeg. Folk med bakgrunn fra barnehagedrift, hovedfag i pedagogikk, representanter fra forskjellige oppvekststyrer, førskolelærere, tidligere orfører, og Victor Normann - fra Øie-utvalget. Og så jeg da.

Først fikk Normann informere oss om hva de holdt på med i Øie -utvalget. Det var veldig interessant!
Så hadde vi flere runder rundt bordet der vi diskuterte hva vi vil ha fokus på - hva er kvalitet i barnehagen, hvordan kan vi tenke nytt, hva er viktig??? Mange gode innspill, noen sparringer og fire timer gikk superfort!

Etter møtet snakket jeg litt med ei av de andre i utvalget - på vei til Gardermoen. Hun var på Stortinget for første gang også. Vi var litt sånn 'wow' begge to - og lo litt av det. Dette var kjekt og spennende!

Gleder meg veldig til neste møte - i oktober. Da kommer jeg til å gå SÅ verdensvant inn dørene på Løvebakken - nesten som om jeg hører hjemme der.... ;-)

(Men shoppingposene kommer jeg kanskje til å fortsette med - det er jo tross alt ikke såå ofte jeg er i Oslo...)

En hyllest til min mor på 70års dagen

2011-08-09T09:44:00.000-07:00

Kjære, kjære mor! Av alle mødre i verden er jeg så glad for at akkurat du er min mor!

" Å vite at du er der - enten det er nær eller langt unna - betyr at jeg aldri er helt alene."
(Marion C. Garretty)

Jeg husker din milde stemme ved barnesengen, du sang, leste eventyr, ba aftenbønn med meg og mine søsken, nesten hver kveld. Det var så trygt. Så godt. Å vite at du var der og passet på.

Du hadde mange navn på meg, alle kjærlighetsnavn som sa noe om hvor glad du er i meg. Gulleklompen, dukkebarn, lille deilig osv. Noen ler vi av, som 'rompa' - fordi jeg alltid svarte blidt hver gang;-)

Jeg var nok den mest krevende, men likevel viser du -og sier du at du er glad i meg!
Så heldig jeg er!

Du pushet på slik at jeg fikk meg en utdannelse. For deg var det viktig at vi skulle kunne stå på egne bein og være stolte av oss selv. Du lærte oss rett og galt.

Noen ganger er du SUPERIRRITERENDE! - fordi du fortsatt ser på oss som barn.... Men vi elsker deg likevel!

For deg er vi barna de peneste, klokeste, og flinkeste. Selv om du nok alltid har hatt en stoooor bekymring for om vi skulle klare oss i livet, og med forundring registrerer at det har vi gjort, utviser du en stor stolthet over oss. Din største forundring er hvor forskjellige dine tre barn har utviklet seg.

Nå fryder du deg over barnebarn, både her, i Bergen og i Oslo.

Du har et stOOOrt hjerte, der du har følgende rangering (tror jeg):
1.Familien, mann, barn, barnebarn, tanter, søster osv
2.Madagaskar, Sekoly voantsinapy, Razafy, Noro og alle vennene der nede!
3.Venner, mange venner!

Langt, langt bak kommer alt det andre i livet....

"Uansett hva som skjer, kan du alltid stole på mor. En mor elsker hvert enkelt av barna sine slik Gud elsker sine barn. Ingenting er for fælt til å fortelle til mor. Det er ikke vits i å lyve, for mor vil forstå." (Helen Thomas)

Når jeg er lei meg, eller trenger noen å snakke ringer jeg deg. Det er ikke alltid jeg forteller at jeg er lei meg - eller hvorfor, men da gjør godt bare å høre stemmen din. En slags trøst uasett!

Flere ganger i uken snakkes vi. Ofte er vi på handletur sammen, det liker jeg! Jeg hjelper deg med å velge klær og tilbehør av og til. Det liker jeg også! "Du har så god smak du" sier du. Nå er vi nærmest venninner - du og jeg.

Nå blir du 70år! En voksen dame! Du har forholdsvis god helse, selv om du ikke mener det selv. I alle år har du hatt diverse plager, men når det gjelder -er du sterkest av oss alle!

Kjære mor;

Gratulerer med 70års dagen! Du er den flotteste 70åringen jeg vet om!

Glad i deg! Min store inspirasjonskilde!

Om å ha gode kollegaer;-)

2011-06-08T23:53:00.000-07:00

Igår fikk jeg spørsmål fra studenter på hva jeg gjorde for å få så gode ansatte i barnehagen. Det første jeg svarte var : "Jeg har vært heldig", men når jeg tenker meg om har jeg ikke bare vært heldig. Det handler om mye mer enn det! Jeg er jo heldig i det at alle de fantastiske medarbeiderene mine søkte på jobb i min barnehage. Likevel har det tatt noen år å få den 'stammen' av gode medarbeidere vi har idag.

De fleste har vært med siden jeg startet opp Hakkebakkeskogen barnehage, så vi kan skryte av at vi har et stabilt personale som har utviklet seg sammen. Noen nye tilskudd er det alltid, men selve 'stammen' er solid. Jeg krever nok mye av de ansatte, men gir dem til gjengjeld mye handlingsrom, og goder. I tillegg er jeg rask til å veilede folk som ikke 'vil' eller 'kan' ut av bedriften. Våre barn fortjener kun det beste!

Jeg ser på personalet mitt som en 'verktøykasse' - vi er alle ulike - har ulike ressurser og ulike ting vi er gode på. Likevel er alle like viktige. For hva er vel nytten av en verktøykasse med bare hammere, eller bare skrutrekkere? Nei - vi trenger alle typene. Vi har både kvinner og menn, i ulik alder og med ulik bakgrunn. Likevel har vi et utrolig godt arbeidsmiljø. Vi har det veldig kjekt når vi er sammen.

Vi er opptatt av å dyrke hverandres særegenheter og se hverandres styrker fremfor svakheter. Vi gir hverandre gode og ærlige tilbakemeldinger, og bruker tid på veiledning og coaching av den enkelte. Det å gi hverandre rom for utvikling er viktig. For å bli bedre må vi tåle å feile og lære av våre feil. Vi er medarbeidere som støtter, og heier hverandre frem samtidig som vi stiller klare forventninger til hverandre.

Vi har valgt å bruke noen minutter på hvert personalmøte til å la alle få si noe kort om hvordan vi har det, og våge å være personlige i det vi sier. Slik blir vi bedre kjent med hverandre og får større forståelse for den enkeltes liv, følelser og hverdag. Vi setter også av mye tid til sosiale tilstelninger slik at vi får mange gode opplevelser sammen, og alle er aktivt med i planleggingen av det vi gjør.

Hos oss ler vi også mye, og bruker masse humor som et godt virkemiddel til trivsel i det daglige. Det føles godt å komme på jobb og møte medarbeidere som ønsker deg velkommen med et smil. Medarbeidere som er glade for å se deg! Hakkebakkeskogen barnehage er et godt arbeidssted! Jeg er veldig takknemlig for det! Gleder meg til sommeravslutning hjemme hos meg ikveld med denne fantastiske gjengen!

Om å være karrierekvinne

2011-05-14T09:00:00.000-07:00

Igår deltok jeg og en kollega på næringsforeningens nye kvinnesatsing - Kvinneplassen. Vi var tilsammen over 200 kvinner fra ulike næringer. Det var en gjeng med flotte damer! Elegante, velkledde, suksessrike, kloke kvinner. Jeg følte meg ydmyk i denne forsamlingen!

Første foredragsholder, viseadm. fra KPMG, filosoferte over hvorfor det fortsatt er så få kvinner på ledernivå, og hun kom bl.a. inn på hvordan vi kvinner kan bli flinkere til å hjelpe hverandre opp og fram. Ved å bygge gode nettverk, tørre å bruke disse på samme måte som menn, men også kanskje i større grad våge å satse. Jeg kjente meg veldig igjen i det at hun påpekte at vi kvinner ofte fremstiller egen fremgang som 'flaks' nærmest - "jeg har vært heldig", og at vi ikke i like stor grad som menn tar personlig æren for egen suksess. Sitter vi i førersete på egen karrierevei eller tar vi baksetet og håper at noen skal oppdage oss?

Etterpå var det intervju med de to kvinnelige ordførerkandidatene , Christine Sagen Helgø (H) og Cecilie Bjelland (Ap), hvor de fikk spørsmål om hvordan de hadde kommet dit de er idag. Christine sa noe viktig, at dersom du velger å jobbe mot et karrieremål må du forsake noe, og så må du kunne overlate større del av ansvaret for hjem og familie til mannen. Og så må man prioritere riktig! Av og til må man tåle å være ekstra trøtt fordi en har hatt en lang arbeidsdag og likevel tar seg tid til å møte opp sent på kvelden hos ei venninne på bursdagen med flagg og champagne.

Jeg er nok en av dem som i stor grad sitter i førersetet i egen karriere, men kjenner meg igjen i det at jeg ikke er flink til å ta æren for egen suksess. Jammen har jeg jobbet og slitt for å komme dit jeg er idag - som eier og daglig leder av egen barnehage, og i tillegg snart ferdig sertifisert Coach. Til høsten sitter jeg kanskje også for Høyre i Bystyret...

Jeg gikk ut fra førskolelærerstudiet rett inn i en styrerstilling, men kan likevel skryte av å ha hatt alle stillinger en kan ha i en barnehage før dette, fra vaskehjelp, assistent, pedagogisk leder, ekstra ressurs, deretter daglig leder og nå også eier.

Da jeg først begynte som styrer/daglig leder i ung alder ble jeg møtt med mange fordommer i egen yrkesgruppe. Mange synes nok at evner først kommer med alderen, noe en selvsagt kan ha rett i. Likevel er min bestemte oppfatning at enkelte kan ha jobbet i hundre år og likevel ikke lært noe viktig... De fleste fordommer kom fra andre kvinner. Menn kan bli mektig imponert og kanskje trø litt tilbake om en kvinne sier hun er selvstendig næringsdrivende - helt til jeg sier at det er en barnehage jeg driver - da er det helt greit - for det er jo så enkelt... Kan nesten se at de ser for seg sandkassa med et par unger med snue og noen trøtte damer som passer på. Enkelt det...??? Hadde jeg holdt meg til å si en liten bedrift med 13 ansatte og en en årlig omsetning på ca.5 millioner - som satster på prosessutvikling - eller noe sånn- da er det liksom mer interessant...
Jeg har da også gått på noen smeller i arbeidslivet og i livet ellers som har lært meg mye, gitt meg viktige erfaringer og en kunnskap om meg selv (og andre..) som bl.a. har gjort meg til en bedre kollega og leder idag.

Mitt utseende og klesstil ble allerede under studietiden holdt mot meg, jeg var for pent kledd, hadde lebestift og brydde meg for mye om utseendet. Jeg gikk jo ikke i lilla skjerf, fotformsko eller dr.Martins og med en lang og en kort øredobb... Istedet kom jeg i dressjakke og stresskoffert, med neglelakk på tærne... Da jeg under studiene på UiS satt i avdelingsstyret for lærerhøgskolen, ble jeg med mitt blonde hår tiltalt som 'lille venn' da jeg ønsket å uttale meg. Hersketeknikk fra gamle lektorer kan en vel si, men det er klart at vi mennesker har så altfor lett for å sette folk i bås eller dømme hverandre på bakgrunn av utseende. (I tillegg kom jeg i klinsj med Utdanningsforbundet, da jeg nektet å melde meg inn fordi de tok stilling i EU-saken - mot EU- mens jeg var medlem i Europabevegelsen for EU -som den eneste på hele lærerhøgskolen....)

Flere av de erfarne barnehagestyrerne jeg møtte på styrermøter da jeg begynte som styrer behandlet meg arrogant og noen direkte nedlatende, eller de overså meg inntil den dagen jeg sammen med en styrerkollega startet eget firma som laget kurs rettet mot barnehagepersonell - med stor suksess. Idag sitter jeg fortsatt som selvstendig næringsdrivende, med min egen barnehage, mens de fleste av de styrerne fortsatt har samme jobb... Hvorfor er det slik at mange av disse alltid sitter på første benk på alle møter, stadig med ryggen til oss andre? Har de behov for å bli sett kanskje?? Eller være først?? Eller kanskje de bare ser dårlig.....

Ikke søren om jeg vil skylde på 'flaks' eller at 'jeg har vært heldig'!!! Det har vært blod,svette og tårer... Jeg er nok flink til å sette meg klare mål og har evnen til å jobbe intenst for å nå disse. Men jeg klarer ikke samtidig å ha et prikkfritt hjem (til svigermors fortvilelse..), huske på alt ungene trenger å ha med på skolen, ha oversikt over alle planer for måneden osv. Jeg lever fra dag til dag, og må skrive huskelister for å henge med. Her om dagen valgte jeg å være tilstede på et møte i Kommunalstyre for oppvekst der de skulle ta opp viktige saker angående finansiering av de private barnehagene, istedet for å se min datters showforestilling på Norsk Showskole. Det var et kjempevanskelig valg, og min datter spurte meg: "Hvorfor er det møte viktigere enn meg mamma? Hvorfor må DU være der?" Jeg klarte ikke svare først, for ingenting er egentlig viktigere enn mine barn. Det blir nok heller ikke siste gang jeg får valgets kvaler når det gjelder å kjempe for det jeg tror på og ta hensyn til familien, men jeg må sørge for at familien ikke alltid 'taper'.

Med en gang jeg startet opp barnehagen jobbet jeg veldig mye, både dager og kvelder. Da fikk jeg beskjed fra ungene at de savnet meg og at de skulle ønske at jeg ikke jobbet så mye. Jeg klarte likevel å stå i det, fordi jeg visste at min mann var der, sammen med besteforeldre. I tillegg visste jeg med meg selv at ting ville bli bedre, så snart alt 'var oppe og gikk'. Fortsatt jobber jeg med å tåle at han ikke alltid gjør ting på 'MIN' måte, og at det finnes mange måter å gjøre ting på... Ingen kan ikke være god på alle områder i livet, og jeg gidder ikke prøve en gang! Men jeg tror fullt og helt på at ALLE er gode på noe - og vi trenger ikke være gode på de samme tingene;-)! (P.s.: Jeg ønsket meg husmorvikar til jul...)

Jeg tenker ofte på at jeg idag ønsker å hjelpe nye, unge ledere og dele av min kunnskap og mine erfaringer. Jeg vil ikke bli slik som de gamle innbarka styrerne, som sitter der med 'heila vedet' - uten å slippe de yngre inn i varmen. Vi har mye å lære av hverandre, og på Kvinneplassen i næringsforeningen igår ble det fremhevet av vi bør bygge nettverk der vi hjelper hverandre frem! Vi må ikke bidra til å oppfylle uttrykket 'Kvinner er kvinner verst'. Personlig savner jeg å være del i et godt kvinnenettverk - sisterhood - der kvinner gjensidig vil dele av hverandres kompetanse og ressurser, og vil hjelpe hverandre opp og frem på tvers av yrkesfaglig bakgrunn. Et nettverk der jeg både kan gi og få. Jeg tror et slikt nettverk kunne blitt skikkelig kraftfullt - og kunne bidratt til at vi fikk utrettet store ting!

Om privatfiendtlig regjering og barnehagers leverrett..

2011-05-13T12:23:00.000-07:00

Alle har fått med seg den store barnehagedebatten i media hvor private barnehager får gjennomgå. Det blir stadig mer utfordrende å drive privatbarnehage, men vi lar oss ikke skremme så lett! Som barnehageeier er jeg nok en stor idealist, og brenner virkelig for barnehagen vår. Jeg mener vi har en viktig plass i det totale barnehagetilbudet i kommunen, og et unikt konsept å tilby foreldre i dag. Vi gir barna gode utviklingsmuligheter og en fin barnehagehverdag i trygge og rolige omgivelser. Våre ansatte er spesielt engasjerte og opptatt av arbeidet sitt med barna. Du finner ikke slike ansatte i alle barnehager! Nærheten vi får til barna og foreldrene hjelper oss å få den kvaliteten vi ønsker å ha i virksomheten vår, og brukerundersøkelsen viser at de er veldig fornøyde med det vi gjør, og det setter vi stor pris på! Sammen gjør vi barnehagen god for barna våre, og med dette som utgangspunkt kan vi overvinne det meste!

Dette året har vi vært på oppdagelsesferd i kunstens verden på en ny måte. Vi har prøvd å få invitert kunstnere inn i barnehagen for å inspirere oss og lære oss om hvordan vi kan utrykke oss gjennom kunst på ulike måter. Vi har også oppsøkt kunstformer utenfor barnehagen. Med dette håper vi å inspirere barna til å finne sine egne kreative måter å uttrykke seg på. Og wow- for en kreativitet de har vist!

I år har vi også jobbet med ett annet stort prosjekt; Madagaskar prosjektet. Vi skal samle inn 50 000kr til solcellepanel på Voantsinapy skolen for de aller fattigste i byen Antsirabé. Vi har allerede samlet inn nesten 40 000kr og solcellepanelet er på plass!!

Med dette prosjektet ønsker vi å gjøre tanken om å dele med ”de som ikke har så mye som oss” mer levende og personlig for barna. De får delta aktivt i veldedig arbeid og de skal få oppleve at hjelpen kommer direkte fram. Min plan var å selv reise ned til skolen, sammen med de i personalet som måtte ønske å være med, og overlevere nytt solcellepanel høsten 2011, men det får vi ikke råd til nå. Mine foreldre reiser ned i høst og vil sørge for dokumentasjon som vi kan vise frem i barnehagen - til alle som har bidratt med en enorm innsats for prosjektet. Snart skal vi ha kunstsalgs-utsilling til inntekt for prosjektet vårt!

Når jeg ser tilbake på alle de gode opplevelsen vi har hatt i barnehagen dette året, alt vi har fått til, og hvordan ungene har vokst på så flott måte - er jeg både stolt av barnehagen og mine superduper fantastiske medarbeidere - og veldig trist - trist fordi vi har en regjering som ikke setter pris på oss fordi vi er privat barnehage.

Vi lever på lånt tid - vi som på mange måter har de beste resultatene - som kåres som den offentlige tjenesten folk er mest fornøyd med! Vi klarer oss kanskje dette året, men med den nye privatfiendtlige-finansieringsmodellen overlever vi nok ikke neste år!

Nei- bruk stemmeretten ved kommunevalget kjære venner! Sørg for at de rødgrønne får minst mulig innflytelse i vår kommune! Stem Høyre!

Kan du sjiraffspråket?

2011-05-09T12:40:00.000-07:00

Kan du sjiraffspråket?

   Sjiraffspråket ble utviklet av den amerikanske psykologen, Marshall Rosenberg,i 1970årene.
   Det hele handler om ”Ikke-voldelig-kommunikasjon”.
   Sjiraff fordi: sjiraffens lange hals gir den oversikt, de store ørene gjør den flink til å lytte, og det store hjertet viser empati.
   Formålet med sjiraffspråket er å fremme kontakten med våre egne følelser og behov og den andres. Vi lærer å uttrykke oss selv på en måte som ivaretar respekten for både våre egne og for andres følelser og behov.
   Ved hjelp av sjiraffspråket blir vi tydeligere som mennesker, både for oss selv og for andre.

Det gir oss et redskap til å lære både oss selv og andre bedre å kjenne, heller enn å vurdere og dømme.

Vi lærer å vise respekt for og evne til dypere forståelse for barna og hverandre – også når den andre kan være svært vanskelig.

Sjiraffspråket er en språklig hjelp til å praktisere en bestemt holdning i vår kontakt med andre mennesker: Det å nærme seg andre menneskers uttrykk og handlinger med kjærlig nysgjerrighet overfor hvilket meningsfullt indre liv handlingene er uttrykk for.

   Kort og godt baserer sjiraffspråket seg på at mennesket i sin natur er godt, og at vi alle har mulighet til å vise medfølelse for hverandre.


  Ulvespråket er det motsatte av sjiraffspråket, og dessverre den måten vi oftest uttrykker oss på.

   Når vi gjør negative vurderinger og antakelser om andres intensjoner i kontakten med oss. Vi generaliserer og gir ordrer. Ser ofte på den andre   som kilden til sinnet vårt, og tror at ved å analysere og putte folk i bås, så har vi forstått dem. Kommer gjerne med utsagn som ”du er dum” eller ”du har’ke peiling på hva du holder på med”. Med Ulvespråket biter vi hodet av oss selv og andre, og sårer hverandre. Det fører dessuten til at motparten går til motangrep.
Eks: Til ungene: Nå e det nok! Nå har jeg sagt det tusen ganger at dere får ikke lov til å springe inne. Nå må dere se til å lære! Kom dere ut med en gang hvis dere skal holde på sånn!”
Sjiraffspråk: ”Når jeg hører hvordan dere springer rundt i rommet her med høye lyder, blir jeg irritert og sliten! Jeg vil gjerne ha litt fred. Kan dere tenke dere å gå ut å gjør det heller?”
Sjiraffspråkets fire trinn:
1. Iakttakelse/observasjon:

     Først observerer du hva som virkelig foregår i situasjonen. Så beskriver og refererer du situasjonen uten å gi uttrykk for vurderinger. Dette er ikke alltid lett. I stedet for å bruke ord som gir uttrykk for egne vurderinger ( som godt, dårlig, fint, stygt, for lite , for mye, alltid, aldri osv) bruker vi ord som presist og konkret beskriver iakttakelse .

NNår vi snakker sjiraffspråket anstrenger vi oss for å ta ansvar for våre egne iakttakelser. Gjetninger og tolkninger holder vi for oss selv.

2. Følelse:
   Så forteller du hva du føler i tilknytning til den situasjonen du beskriver. Dette krever selvbetraktning og evne til å forstå og kjenne igjen egne følelser.Disse følelsene er et signal om hva som foregår inne i oss selv. Hvordan tolker vi? Hvilke negative vurderinger og antakelser gjør vi?

3. Behov
   Så sier du noe om hva dine behov er i denne situasjonen. Fokuser på hva du virkelig ønsker deg i stedet for å dømme eller evaluere den andre.

4. Anmodning:
     Her forteller du konkret hva du vil at den andre skal gjøre i den videre kommunikasjonen. Det er viktig at du fremsetter det som et ønske og ikke et krav. Vær tydelig på hva du ønsker, men du må også forberede deg på at du ikke vil få ønsket oppfylt alltid. Men i stedet for å iverksette en straff hvis den andre avslår ønsket ditt, bør dere se nærmere på hva den andre observerer og føler som gjør at det ikke vil svare ja. (Dialog). Anmodningen er formet som et spørsmål nettopp fordi vi gir den andre frihet til å besvare spørsmålet eller ikke.

   Sjiraffspråket = ikke voldelig kommunikasjon

Kan læres til både barn og voksne.

Lyst til å lære mer?

Nå skal vi skrive bok!

2011-05-03T13:01:00.000-07:00

Ja nå blir det bok! Vi har i lederteamet på jobben bestemt at vi vil samle barnehagens tradisjoner, høytider, aktiviteter, gullkorn og lignende i en bok. Både fordi vi har fått forespørsel fra mange foreldre som kunne ønske seg dette men også fordi vi vil bruke boken til å la nye medarbeidere få bli raskerere kjent med oss og barnehagens tradisjoner. I tillegg får vi på en ny og spennende måte vist 'verden' det flotte arbeidet vi gjør i barnehagen vår.

Boken vil følge barnehageåret, måned for måned, og barna skal være med på både innhold og utforming, gjennom uttalelser, gullkorn og illustrasjoner. De skal få komme med innspill til redaktøren om hva som skal være med i boken, og det skal synes i det ferdige produktet at i vår barnehage har barna stor medvirkning i alt som skjer!

Vi har allerede en (altfor) lang liste med ting vi vil ha med i boken, så det blir en vanskelig sak for redaktøren (meg) å kutte. Kanskje blir det flere bøker?...

Prosjektet ga oss iallefall ny iver til å ta fatt på nok et spennende år i barnehagen, på tross av trusler om manglende tilskudd fra det offentlige osv. Tidligere har vi laget CD, nå blir det altså bok, og hvem vet hva det neste blir? Film?? The sky is the limit - for dette kongeteamet!

Sennepsfrøskolen

2011-04-27T02:41:00.000-07:00

SEKOLY VOANTSINAPY ”Sennepsfrøskolen”

Sekoly Voantsinapy ligger i byen Antsirabe midt i innlandet på Madagaskar. Idé og gjennomføring av prosjektet har ene og alene den flotte kvinnen Razafiarisoa Elisabeth ansvaret og æren for. Hun er nå over 80 år. Datteren – Noro – har stått som leder av skolen fra starten av. Hun er utdannet ved Universitetet i hovedstaden Antananarivo.

Litt mer om Razafiarisoa Elisabeth, eller Razafy, som vi for letthets skyld kaller henne. Razafy var prestedatter, enke (mannen var politi) og hadde 5 barn. Tiden som enke og aleneforsørger hadde vært nokså vanskelig. Likevel hadde Razafy alltid et våkent blikk for mennesker i nød. I det hele tatt fant hun stadig vekk mennesker som trengte hjelp. Hun tok til seg fattige kvinner med barn og lot dem bo hjemme hos seg, sammen med sine egne. En gang tok hun inn en gammel blind bestefar med 6 barnebarn. De var kommet ned til byen fra fjellene, utsultet, skitne og med fillete klær. Alle 7 fikk bo hos Razafy. Razafy ”så” dem som levde i ytterste nød og gjorde noe med det.

Hvordan det hele begynte.
I 1992 fikk Razafy ideen om skolen . En tur rundt i byen og på torget midt på dagen, i skoletiden, sa henne at veldig mange barn var analfabeter: de kunne verken lese eller skrive. Istedenfor å gå på skolen måtte mange av dem jobbe for å være med å skaffe livsopphold til sin familie, eller de dro inn til sentrum for å tigge eller rett og slett gjorde ingen ting. Her så Razafy at hun hadde en oppgave. Hun skulle gjøre noe for noen av disse barna.

Razafy og sønnen laget i løpet av de to neste årene flere tusen murstein som nå lå og tørket i solen utover på eiendommen hennes. Nå Trengte hun hjelp til å få bygget skolen hun hadde drømt om, og hun tok kontakt med min mor i Norge. Razafy hadde arbeidet hos oss da mine foreldre var misjonærer for NMS på Madagaskar. Det var umulig å si nei! Syforeningen til mor og noen få andre venner og bekjente ble mobilisert i første omgang; etter hvert kom flere til. Skolen ble kjent og etter selvsyn ved besøk på skolen ble flere inspirert til å være med å støtte.

Det ble kjøpt et jordstykke som lå ved eiendommen hennes for å dyrke mais og bønner til et skolemåltid. Elevene skulle dyrke selv. Den første skolebygningen ble bygget på Razafy’s jorde i 1994. Prosjektet var større enn noen av oss hadde drømt om. Razafy hadde en stor visjon. En måned etter skolestart det året, gikk Razafy og Noro rundt i bydelen og kikket inn i skur og hytter, i gatene og på markedsplassen. De traff på mange barn, og spurte dem hvorfor de ikke gikk på skolen. Så ”forhandlet” de med foreldrene og sa: ”Kan ikke barna deres jobbe fra 06.00 til kl. 08.00. Så kan de få gratis undervisning av oss fra 08.00 til 12.00. Så kan de jo jobbe resten av dagen. Noen ble overtalt med én gang. Andre kom sigende inn etter hvert, og det lille skolehuset ble fylt til randen. De fikk lære å lese og skrive og mye mer. I dag regner en med at 2,5 millioner barn på Madagaskar ikke går på skole.

Hvis noen er syke, går lærerne hjem for å se hva som var i veien og hjelper til med pleie. I begynnelsen hadde de kontakt med en katolsk sykestue og fikk hjelp der. I de senere årene har de hatt støtte og hjelp fra Dr. Fidele. Han har helt til nå hatt privat praksis like i nærheten av skolen og har kunnet komme på relativt kort varsel hvis noe var på ferde. Givere i Stavanger gir spesielt til medisiner og et måltid mat. Mange elever spiser ikke mer enn et måltid mat hjemme i vanskelig tider.

Høsten 2006 samlet barna i Hakkebakkeskogen barnehage inn penger i forbindelse med FN-dagen. Disse gikk til uniformer til elevene på skolen. Dette var viktig, fordi mange elever har ikke skikkelige klær, samtidig som uniformen gir dem en ekstra stolthet og tilhørighetsfølelse. Fra og med 2006 har Hakkebakkeskogen barnehage støttet Sekoly Voantsinapy, og bidrar bl.a. til å betale en del av lærerlønningene. Lærerne er dyktige og de er valgt ut med omhu av Noro. De skal ikke bare undervise, men også være elevenes sosiallærere. De er alltid på vakt om elevene trenger hjelp til klær, medisinsk hjelp eller veiledning i god hygiene. Lærerne går på minimumslønn, men de gir ALT for elevene.

Siden begynnelsen har Voantsinapy-skolen vokst på alle måter. Den lille skolen måtte utvides og stadig ta imot flere elever. Den ble slik som Razafy så i sin visjon. Voantsinapy - skolen er en privat og uavhengig institusjon. Razafy ville det slik, redd for at andre ville sko seg økonomisk på skolens drift. I dag har skolen 460 elever og over 20 lærere. Glade og tillitsfulle elever som får grunnleggende og viktig lærdom, og ikke minst større ballast i livet.

Madagaskarprosjektet vårt året 2010-2011 går ut på at vi skal samle inn 50 000kr til solcellepanel på skolen. Strømutgiftene er ekstremt høye, og ved å få et solcellepanel hjelper vi skolen på lengre sikt samtidig som vi tar vare på miljøet. Vi har til nå samlet inn nesten 40 000kr og solcellepanelene er allerede på plass!

Vi i Hakkebakkeskogen barnehage er svært stolte av å være med å bidra til å gjøre dette mulig – gi håp til vanskeligstilte barna på Madagaskar!

Dersom DU ønsker å bidra til dette viktige arbeidet kan du ta kontakt på epost: Hakkebakkeskogen@barnehage.no

eller du kan sette penger direkte inn på prosjektets kontonummer:
9686.10.99552

Fakta om Madagaskar

Madagaskar er verdens fjerde største øy (dobbelt så stort som Norge i areal) med 18 millioner innbyggere, der over halvparten er barn. 69 prosent av befolkningen lever i fattigdom og hvert tredje barn lever i ekstrem fattigdom. Madagaskar er et vakkert og frodig land. De fleste plante- og dyrearter på Madagaskar finnes faktisk ikke andre steder i verden. Mangelen på utvikling skyldes i hovedsak dårlig utbygging av infrastruktur og helsevesen, og at landet jevnlig herjes av flom, sykloner og underernæring. Bare 50 % av befolkningen har tilgang til rent vann, og bare 3% har tilgang til ordentlig sanitær system. 60 000 barn under 5år dør hvert år av sykdommer fordi de mangler vaksiner og nødvendig legehjelp. Landet har størst mødredødelighet ved fødsler i verden. I 2008 ble landet rammet av flere sykloner som drepte mange og gjorde hundretusener hjemløse. Mange er analfabeter og mangler skoletilbud.

Modell for effektiv slanking

2011-04-26T03:47:00.000-07:00

”Five minutes on your lips-forever on your hips”

(uttrykk fra USA, sitat Ingeborg Sørensen)

Hvorfor er det slik at noen klarer å gå ned i vekt mens andre sliter?

”Menneskets potensial er enormt. Når folk lærer å bruke sine sanser, nevrologi og språk optimalt, får de det livet de vil ha.” Dr. Richard Bandler, cofounder of NLP

I denne bloggen presenterer jeg to ulike kvinners strategier for å nå sine personlige mål rundt temaet slanking. Hva nøyaktig gjør de som jeg ikke gjør, siden de har oppnådd det jeg og mange med meg sliter med å få til? Dette synes jeg kunne være interessant å se nærmere på.

Det jeg gjør i denne bloggen kalles innenfor NLP å modellere personers adferd, og er selve grunnlaget for NLP studiet. Vi finner ut hva det er som gjør flinke mennesker flinke. Ved å lage en forenklet beskrivelse av en prosess eller gjenstand kan vi finne ut hvordan den fungerer, dette kalles en modell.

”Formålet med modellering er derfor å studere hvordan andre mennesker skaper en modell, slik at den igjen kan læres videre.” (Turid Torbergsen, TCI – Master Practitioner Certification)

Jeg valgte ifjor å ta kontakt med fotomodell og forretningskvinne, (blant annet Frøken Norge, 2.plass i Miss World 1969, Playmate of the month, Playboy 1975) Ingeborg Sørensen, som i en tid nå har profilert NOKA dietten i flere medier. Hun har gått ned hele 20kg og har inspirert mange med sin suksesshistorie.

Jeg har også valgt å modellere ei klassevenninne fra gymnaset, som jeg her kaller Kari (da hun ønsker å være anonym) som har sin helt egen suksesshistorie å dele. I løpet av fjoråret gikk hun ned enestående 40kg med Dr.Atkins dietten.

Jeg har sett på hva som motiverte dem begge, og hvordan de underveis la opp strategier for å nå sine mål. Jeg har derfor valgt å ikke drøftet selve diettene NOKA og Dr.Atkins i denne bloggen.

I følge Turid Torbergsen’s bok ” Oppdag vinneren i deg selv”, er det noen klare elementer som kjennetegner en ”vinner” - en person som har suksess på et eller annet område i livet. Felles for disse er evnen til å nå sine målsettinger og til å overkomme motgang og frykt.

”De lever ofte i takt med sine visjoner, verdier og overbevisninger, og er villige til å gjøre det som skal til for å oppnå ønsket resultat” skriver Torbergsen. Hun skriver videre:” Ofte har de høyere krav til seg selv enn det andre forventer av dem, og de vil handle i tråd med det de opplever er riktig for dem og opptre med høy grad av integritet.”

Hun skriver også at vinnere er beslutnings og handledyktige. De har klare mål og visjoner, bestemmer seg for å nå sine mål og handler deretter.
Et av de viktigste poengene i boken hennes er etter min mening at vi selv har stor påvirkningskraft på det som skjer i livet vårt.
Det innebærer ansvar og muligheter.

Det betyr at dersom JEG ønsker en endring i mitt liv så må JEG gjøre noe med det. JEG må ta et valg, og JEG må sette meg klare mål og aller viktigst – JEG må handle deretter.

På samme måte som 'Kari' og Ingborg har gjort det da de bestemte seg for å gå ned i vekt for å få et sunnere og bedre liv med seg selv.

Selv har jeg slitt med vekten helt siden jeg fikk barna mine for snart åtte år siden, og jeg har prøvd de fleste dietter som finnes. Nå ønsker jeg å finne ut hva det er som hindrer meg fra å nå mitt mål.
Kanskje kan dette også bidra til å hjelpe andre som sliter med det samme.

Når man jobber med å nå mål er det viktig å sette opp det vi kaller for SMART mål, det betyr at det du ønsker å oppnå bør være:

S= Spesifikt.
M= Målbart
A= Attraktivt
R= Realistisk
T= Tidsbundet

Målet bør også være økologisk, d.v.s. til ditt eget og andres beste (ikke gå utover dem du har rundt deg), i tillegg til at det må være formulert positivt. Beskriv HVA du vil ha og ikke hva du IKKE vil ha.

For meg blir derfor SMART målet definert slik:

*Jeg ønsker å gå ned i vekt.

* 15kg

* Jeg ønsker å føle meg vel, frisk og rask i kroppen slik at jeg kan delta bedre sammen med barna mine i lek og aktiviteter. Samtidig ønsker jeg å være en god rollemodell for dem.
Jeg ønske å få det lettere med å finne fine klær som passer i butikker, samt komme inn i yndlingsplagg jeg har spart på og er glad i.
I tillegg ønsker jeg å føle meg sunnere og ta bedre vare på min helse for framtiden. Som kvinne har jeg også et ærlig behov for å føle meg mer attraktiv, men det er kanskje en følge av at jeg nærmer med førti år...

* Jeg håper å nå mitt mål til jul.
* Jeg vil bruke ca. 7-8 måneder.

Hvorfor dette kan være nyttig for andre enn meg selv

Vi ser at stadig flere sliter med å gå ned i vekt i dagens samfunn. Vi har også fått en sterk økning i fedmeproblemer blant barn og unge. Det kan være mange grunner til dette. Det sies at hvert femte barn i Norge er overvektige i dag, og man frykter ”amerikanske” tilstander. Man snakker om fedmeepidemi og forskning er iverksatt for å finne ut av årsaken til dette.

For mye stillesitting og lite fysiske aktiviteter preger oss gjennom TVspill, data, stress og tidsklemme, feilernæring, fast food og halvfabrikert mat, og mye mer.

Dietter og stadig nye slankemetoder pryder forsidene på hvert et ukeblad, og forteller oss at mange sliter med nettopp dette problemet.
Noen klarer å gå ned i vekt en kort stund, men forskning viser at hele 90% går opp igjen i vekt. Det er jammen ikke rart at det er et stort marked for diverse slankeprodukter. Kanskje denne oppgaven også kan gi svar på hvorfor det er slik.

I min modellering av 'Kari' og Ingeborg Sørensen, har jeg prøvd å finne en modell som kan videreføres til alle oss som sliter med å gå ned i vekt.

Om modellen virker vil jeg først vite når jeg selv har oppnådd gode resultater ved å bruke den, eller ved at andre oppnår gode resultater ved å bruke modellen.

Intervju med 'Kari'

'Kari' og jeg møttes nylig igjen på Facebook, nesten 20år etter at vi gikk ut fra gymnaset. Det var der jeg kunne lese at hun hadde gått betydelig ned i vekt den siste tiden, og det fanget min interesse. 'Kari' var aldri overvektig da jeg kjente henne for 20 år siden, så jeg ble nysgjerrig i tillegg til at jeg nok håpet å få noen råd.

Da jeg bestemte meg for å skrive om temaet slanking tok jeg raskt kontakt med 'Kari' og fikk en avtale. Hun ville veldig gjerne dele sin erfaring med meg.

Vi avtalte å møtes til lunsj på Ostehuset over en lett lunsj. Litt forsinket kom 'Kari' inn, og så akkurat ut som hun gjorde for 20år siden! Et strålende smil og like strålende øyne. Det var ingen spor etter en kvinne med vektproblemer. Vi tok raskt opp igjen tråden fra gymnastiden og mimret litt over en fin tid i E-klassen på Kongsgård skole.

Etter hvert ber jeg rett og slett 'Kari' begynne med å fortelle om hvorfor hun tror hun ble overvektig etter gymnaset. 'Kari' fortalte at hun la på seg da hun flyttet ut hjemmefra og bodde for seg selv. Nå kunne hun spise hva hun selv ville, og det var kanskje ikke alltid sunn mat.
Da hun ble gift og fikk barn la hun i tillegg på seg nesten 30kg for hvert barn hun fikk, og selv om hun gikk noe ned etter fødselen, ble litt hengene igjen. Etter hvert sa hun til seg selv at ” løpet er jo kjørt – gjør ikke noe om jeg tar en sjokolade fra eller til”. En dag holdt hun på å besvime da hun var hjemme i permisjon med sitt eldste barn. Hun trodde det var svulst på hjernen – minst! Hun var veldig ofte svimmel og gikk til slutt til lege.

Det viste seg snart at hun hadde meget lavt stoffskifte og ble avhengig av medisiner resten av livet. Det var tydelig at hennes kropp reagerte på karbohydrater. Dessverre gikk hun ikke ned i vekt likevel. Hun gikk også på medisiner da hun var gravid med sistemann. Han var et veldig stort barn og 'Kari' fikk dårlig samvittighet og trodde hun hadde gjort noe galt i svangerskapet. Men det har gått helt greit.
Selv om hun var overvektig var det ikke egentlig noe hun gikk og tenkte på hele tiden. Hun veide seg ikke og eide faktisk ingen vekt. Hun ga litt blaffen og tenkte at det å gå ned i vekt sannsynligvis var for lang vei å gå.

Så døde moren hennes, bare 54år gammel, av Lupus. 'Kari' ble den sterke som skulle organisere alt og holde familien oppe både mens moren lå for døden og etterpå, samtidig kjente hun seg sliten, lei seg og redd. Hun blir redd for å dø – av Lupus. Kanskje det er arvelig?

'Kari' har alltid tatt ansvar for alle i familien og vært en humørspreder, men inni seg var hun nå veldig lei seg. I denne travle tiden ble det en del rask og feil mat i tillegg til at hun røykte mye de tre månedene moren lå for døden. Spiste gjerne bare 2 måltider til dagen. Hun spiste ikke frokost men lagte mat til ungene. Når frokost ikke var inntatt og sulten ble for stor ble det ofte rask mat fra Statoil.
Da var det ikke alltid at gamle påsmurte baguetter vant i konkurransen med nystekte boller i en trepakning.
'Kari' begynte å mislike sitt eget speilbilde, og kjøpte klær som var alt for store, for å skjule valkene. Hun ble veldig opptatt av hva andre tenkte og når hun traff personer fra skoletiden som kjente henne da hun var slank, følte hun bare at hun ville dø. Hun var sikker på at alle tenkte; ”Hun var blitt svær!”. 'Kari' veide nå litt over 100kg.

T.O.T.E. modellen
Etter at 'Kari' hadde fortalt meg litt om bakgrunnen for vektøkningen sin, bestemte jeg meg for å se nærmere på hva som trigget henne til å gå i gang med vektreduksjonen og hvordan hun handlet for å nå sine mål.

Trigger – Test1
'Kari' fortalte at hun jobber som apotektekniker og at hun ved en anledning ble utleid til et annet apotek. Idet hun skal gå inn i apoteket ser hun speilbildet sitt reflektert i glasset i døren, og får en kjapp påminnelse om sin overvekt. De to andre som jobbet der var syltynne. Speilbildet sitter klistret fast i hodet hennes, og som om det ikke var nok får hun se det samme speilbildet i døren idet hun skal forlater apoteket senere på ettermiddagen. Den dagen gråt hun skikkelig i bilen på vei hjem fra jobb. Hun tenkte at ”nå må jeg gjøre noe! Dette gidder jeg ikke mer!” Akkurat der og da ble det helt utenkelig for 'Kari' å fortsette som før. Nå hadde hun mislikt seg selv for lenge. Det kunne ikke fortsette følte hun.
Flere ting hadde bygget seg opp inni henne fram til dette vendepunktet. Ikke bare hadde hun mistet moren og begynte å bekymre seg for egen helse, hun skjønte at hun hadde et sterkt ønske om å være frisk og ved god helse for sine barn. Hun har alltid vært aktivt med på deres aktiviteter på en måte andre ikke kunne forstå at hun fant energi til. Men hun ble veldig fysisk og psykisk sliten og kjente at hun hadde lite overskudd til mye annet hjemme. Spesielt det å ta vare på seg selv.
På jobben kom sjefen hennes stadig med sleivete bemerkninger spesielt om ting som gjaldt mat, noe som førte til at hun bestemte seg for å ikke havne i en situasjon der han fikk anledning til å komme med slike bemerkninger igjen. Han påstod at han ”kunne si slikt til henne – for hun tålte det jo.”

Operate
Hun ringte broren sin da hun kom hjem den kvelden fra det andre apoteket hun var utleid til, for å høre hva han gjorde da han gikk ned 30kg i vekt. Han hadde brukt Dr. Atkins lavkarbo diett. Det ville 'Kari' også gjøre nå, og det var en stor fordel at hun fikk mannen sin med også.
De fortalte ungene sine om dette på forhånd, og var veldig bevisste på at de ikke skulle påvirke dem på en negativ måte med slankingen.

Hun bestemte seg for å fokusere på hva hun KAN spise og ikke på hva hun ikke kan. Hun begynte å spise regelmessig og holdt seg unna karbohydrater. Snop er helt forbudt for 'Kari', og nå er godtesuget så å si forsvunnet. I stedet spiser hun sjokobar fra dr.Atkins og 100g peanøtter på lørdager. Hun sier hun ikke gidder å ofre mange karbohydrater på alkohol heller, og hun har hele tiden utvist stor standhaftighet. Litt vodka kan blandes med noen sorter cola og så kan hun drikke Tuborg Lite. Men - hun tillater seg ikke å kose seg på samme måte som før og har heller ikke behov for det.

”Jeg har aldri trøstespist, og var heller ikke stor som liten. Det tror jeg også har hjulpet,” sier hun selv.

I tillegg begynte hun å jogge og jogger nå fast 3timer i uken. Hun sa til seg selv; ” Hvorfor skal ikke jeg når andre kan! Jeg er stor og jeg trenger det!” Det viste seg også at joggingen hjalp på bekkenløsningen hun har slitt med etter fødslene. Joggingen har etter hvert blitt hennes fristed.
Annenhver måned gikk 'Kari' til legen for å sjekke blodtrykk og lignende underveis. (Det gjør hun fremdeles fordi denne spesielle dietten med så høyt proteininntak kan f.eks. gå utover nyrene.)
Første mål var å komme under 100kg, deretter ti kilo til o.s.v.

Test 2
Nå da hun er i mål med å komme ned i vekt er hennes nye mål å holde seg der. Når hun er i selskap eller i forening spiser hun det hun kan spise, resten rører hun ikke. Hun ønsker ikke å styre menyen, selv om venninnene har spurt hva de skal lage – for å hjelpe henne.

”Hun jeg er i dag var inni meg hele tiden og ville ut! ”Nå er jeg der jeg vil være!” sier hun. ”Nå kan jeg også unne meg ting innimellom” sier hun.”Jeg har det så mye bedre med alt nå!”
'Kari' sier at når hun ser på bilder fra da hun var overvektig synes hun selv at hun ser grotesk ut, og hun likte ikke den personen hun var før.

For ikke lenge siden var hun i en bilulykke, hvor hun opplevde å måtte krype ut av vraket etter en voldsom krasj. Det er heldig at hun er i live, og selv sier hun at hun nok ikke hadde kommet fra ulykken like heldig hadde hun vært 40kg tyngre. Muligheten for indre skader på vitale organer kunne vært større med 40kg ekstra trykk da bilen plutselig bråstoppet. Hun sier selv at hun grøsser ved tanken på dette.

På mange flere måter enn hun kunne ha forestilt seg før hun begynte har hun fått sin belønning etter mange måneders slit, 15 måneder for å være nøyaktig. Nå har hun endelig en vekt hun føler seg vel med. I tillegg har hun oppnådd en total livsstilsendring som vil være til gode for henne på sikt.

En annen bonus var å kunne skifte ut hele garderoben og kjøpe nye klær. Flere av hennes apotek -kunder og kollegaer har blitt motivert til å gå ned i vekt etter at hun gjorde det, og 'Kari' synes det er fint at hun kan motivere andre til å få det bedre med seg selv.

Exit
'Kari' er – og har all grunn til å være stolt av det hun har oppnådd. Hun sier selv at hennes drivkraft videre har blitt å se bedre ut. En annen strek drivkraft er ønsket om å ha en god helse for å leve lenge med barna sine. Hun tenker på moren som døde så altfor ung.
Hun ser utrolig flott og sunn ut, og det er tydelig for alle at hun har det godt med seg selv. Som hun selv sier, blir det viktig for henne framover å holde vekten og fortsette sin sunnere livsstil. Hun utviser jernvilje i dette, og jeg har stor tro på at hun vil lykkes også i dette. Nå vil hun prøve å holde vekten i minst tre til fem år, for da vil kroppen ha vent seg til sin nye vekt, og stabilisert seg deretter. Hun veier seg hver dag og fører vekten inn i en notisbok. Dette hjelper henne å holde kontroll med vekten.

Som hun sier selv; ” Hadde jeg ikke gjort dette hadde jeg bare blitt enda mer deprimert og fått enda dårligere blodtrykk!”

Intervju med Ingeborg Sørensen

Da jeg hadde bestemt meg for å skrive om temaet slanking, var Ingeborg Sørensen den første personen jeg tenkte på. Det er ett eller annet udefinerbart ved hennes måte å promotere NOKA produktene på som tiltaler meg veldig, og inspirerer meg til å ville gå i gang selv.

Første gang jeg husker at jeg hørte om henne var da Nrk 1 lagde et portrett av henne og Valentinerballet, et veldedighetsarbeid hun holdt på med, i programmet Brennpunkt. Ingeborg sier selv at hun nok følte seg lurt av dem som lagde programmet, noe mange er enig i. Jeg husker selv at jeg den gang fikk veldig sympati for henne og syntes at de fremstilte henne i et dårlig lys. Hun fikk blant annet kritikk for å ikke gjøre nok får å samle inn penger til saken. Hun forteller at hun fikk en bil av Opel og klarte å få inn hele 1 million kroner. Men det var tydeligvis ikke nok for jantelov- Norge. Ingeborg ”gikk i skjul”, som hun kaller det, i tre til fire måneder etter dette, og opplevde hvem som var de virkelige vennene og hvem som ikke var det. Mange ganger har vi sett stygge eksempler på hvordan media kan ødelegge folk. Vi husker alle politikeren Tore Tønne som tok livet sitt. Det skjedde bare dager etter at han hadde overrakt en pris til Ingeborg. Nrk-programmets redaksjon høstet heldigvis selv kritikker i ettertid for dette. Ingeborg er sterk og bygget seg opp igjen. Det har med andre ord ikke bare vært solskinn på livets vei for Ingeborg. Hun har blant annet opplevd å miste begge sine foreldre, og for ikke lenge siden også sin nære venninne Julie Ege, også en kjent modell. Hun har opplevd å bli skuffet av personer hun trodde hun kunne stole på, og ellers kjent på livets ”ups and downs” som oss alle. Hennes gode humør har hjulpet henne godt. Det gode humøret har hun etter sin mor sier hun, og minnes en trygg og glad barndom med foreldre som støttet barna sine og gav dem et trygt selvbilde og en god plattform videre i livet.

Nylig har jeg jo sett Ingeborg i ulike programmer på TV, nå sist i det populære programmet ”Celebert selskap” på TV3.
Ingeborg har levd et spennende og rikt liv til nå, og har levd av utseendet sitt praktisk talt. Hun har bodd over 30 år i Hollywood, har kjent - og til og med kysset Elvis, datet Jack Nicholson, vært med på å produsere filmen ”Kramer vs Kramer” med blant annet Meryl Streep og Dustin Hoffman i hovedrollene. Filmen var nominert til utrolige 9 Oscars, og fikk Oscar for beste film det året. Og dette er bare litt av alt det spennende hun har opplevd i livet sitt!

Jeg tok kontakt med NOKA for å høre om de kunne formidle kontakt med Ingeborg. Det gjorde de og jeg ringte henne, med litt sommerfugler i magen skal jeg innrømme. Allerede ved første telefonsamtale fikk jeg et veldig godt inntrykk av henne. Ingen primadonnanykker der i gården nei. Hun var så imøtekommende og hyggelig, og jordnær.

Selv i en utrolig travel hverdag, med radiointervjuer, TV-opptak, ulike prosjekter og andre intervjuer, fant hun tid til å møte meg og feide rom for flere timer med intervju med meg innimellom sitt travle program.

Vi møttes utenfor Paleet, et fasjonabelt kjøpesenter i Oslo, og satte oss ned på en kafé i 2.etasje, såpass tidlig at det ikke var så mange folk som kunne forstyrre samtalen. For en flott og elegant dame hun er! Hun ser mye yngre ut enn hun er, og virker rolig men på samme måte veldig levende og energisk. Det tok noen minutter før jeg klarte å lande helt og konsentrere meg om oppgaven. Hun derimot virket helt avslappet, og hadde forberedt seg litt og skrevet ned viktige momenter for hennes slanke suksess, på engelsk for det er lettere synes hun etter alle årene i USA. Dette leste hun først opp og så fikk jeg det med meg.

Ingeborg er opptatt av pusten og dens innvirkning på ens hverdag og suksess. Hun sier det at dersom du kan kontrollere pusten din, kan du også kontrollere følelsene dine, og dermed også få grep om livet ditt. Når du får kontroll på livet ditt faller alt annet på plass, mener hun. Skal du ha suksess med slanking må du tro på - og vite at du allerede er en suksess for å lykkes. Det krever selvsagt viljestyrke og selvdisiplin, samtidig som det kan være veldig frigjørende å kjenne at du har kontroll, synes Ingeborg.

For noen år siden fikk Ingeborg en prolaps i ryggen etter å ha flyttet en sofa. Hun gikk på kortisonmedisiner som førte til økt matlyst og vektøkning. I tillegg var hun ”sjokoman” og kunne finne på å dra på nattbesøk til kiosken for å kjøpe sjokolade. Ingeborg innrømmer at hun var en trøstespiser, og drev med såkalt emosjonell spising. Etter hvert sluttet hun å veie seg fordi hun var redd for å se sannheten i øynene. Da hun etter en tid endelig tvang seg opp på vekten hadde hun ”plutselig” lagt på seg 20kg. Hun har også flere venninner som sliter med overvekt, og hun prøvde derfor ut flere forskjellig slankemetoder uten de store resultatene.
Så en dag ringte folkene fra NOKA og presenterte produktet på en slik måte at Ingeborg ble overbevist om at dette var riktig dietten for henne.

T.O.T.E. modellen

Trigger – Test 1:
Mange ting førte til at Ingeborg begynte å slanke seg, mener hun selv. Blant annet begynte hun å få kommentarer fra sønnen sin, Adam, om at” nå må du ta deg sammen!”. Og fordi hun vet at han bryr seg om henne skjønner hun at han bare vil hennes beste. I tillegg kom hun ikke lenger inn i favorittplaggene sine. Så da NOKA ringte og overbeviste henne – og produktene i tillegg smakte godt, da var Ingeborg ikke lenger i tvil om at dette skulle hun klare! Dette var siste sjanse, følte hun, til å bli den hun er igjen.

Operate:
Ingeborg fulgte NOKA dietten og spiste bare disse produktene, ikke bare i 14 dager, men i fire hele uker. ”Det var heldig for meg at jeg synes NOKA smakte godt!” sier hun. Hun passet på å jobbe veldig aktivt med det mentale hele tiden. Hun satte seg ikke så veldig store mål om gangen og gledet seg over hvert gram hun gikk ned. Hun passet på å jobbe med det mentale spesielt de ukene vekten stod stille og hun ikke gikk ned.

Hun sørget for at hun var i aktivitet hele tiden, slik at hun ikke fikk tid til å kjenne på sultfølelse eller magesug mellom NOKA måltidene. ”Etter 14 dager forsvant søtsuget”, forteller hun.

Da de fire ukene var gjennomført fikk hun hjelp av en ernæringsspesialist som la opp måltidene som etter hvert erstattet enkelte av NOKA måltidene.
Hun sørger også for å alltid ha ferdig oppkuttede grønnsaker i kjøleskapet som hun kan forsyne seg av når hun begynner å kjenne suget etter mat. Hun passer også på å spise før hun går for å handle. På den måten blir hun ikke fullt så fristet av varene i butikken. I tillegg skriver hun handlelister som hun sørger for å følge slavisk slik at hun ikke blir fristet til å legge andre ting i handlekurven enn hun faktisk trenger. Går hun i selskap eller lignende, har hun NOKA med i vesken. Får hun besøk, må de spise mat som hun også kan ha. Ingeborg sørger også for å ikke ha noen fristelser i hus.

På samme måte som 'Kari' fokuserer Ingeborg veldig på hva hun kan spise. Hun har sitt eget mantra som hun har tatt med seg fra USA: ”Five minutes on your lips – forever on your hips”. Dette minner henne på hva hun har bestemt seg for i hverdagen.

Ingeborg har alltid vært en idrettsjente og veldig glad i å være i bevegelse og aktivitet. Nå begynte hun å gå turer hver dag, først en halv time deretter har hun økt på. ”Det er viktig å begynne i det små”, sier hun, ”ellers gir man fort opp” tror hun.

Test 2:
Ingeborg mener selv at den aller viktigste grunnen til at hun denne gang har klart å gå ned i vekt er at hun var mentalt klar. ”Det er ikke nok å ville det – hjernen må være klar”.”Lag deg et mantra, og pust!” sier Ingeborg. Mange har spurt meg hvordan jeg turte slanke meg i full offentlighet, men jeg VISSTE at jeg kom til å bli en suksess! Jeg hadde ikke takket ja til NOKA -jobben ellers!” Ingeborg begynner hver dag med positivt selvsnakk: ”Dette skal du klare! Jeg er stolt av meg selv! Dette vil jeg!” o.s.v. ”Du må se på deg selv som en suksess hele tiden”, sier hun.”Jeg har alltid vært en glad person, og prøver å se det beste i alle situasjoner”, skriver hun i dagboken sin på nettsiden til NOKA.

Dersom magesuget kommer tar hun på seg joggesko og går en tur, eller putter i seg grønnsaksbitene fra kjøleskapet. Hun har aldri ting i skapene som hun ikke kan spise.”Skeier jeg ut viser det på vekta”, skriver hun også.
En annen viktig overbevisning hun har er: ”Hvis du ikke tar vare på deg selv – hvem andre skal gjøre det? Hvis du er i balanse med deg selv vil det merkes positivt av alle rundt deg”. Etter hvert som kiloene gikk ned følte hun seg ikke bare letter i kroppen men også til sinns.

Exit:
Nå bruker Ingeborg NOKA måltidene bare en gang til dagen, og varierer hvilket måltid hun erstatter med dette etter timeplan og gjøremål. Når hun tar en beslutning kjenner hun seg som i en komfortsone, vet at dette skal hun klare, det mentale er med. Det er det viktigste. Hun vet at hun har fått det hun vil fordi hun kjenner en indre ro og harmoni. ”I’m in tune with myself”, sier hun. ”Jeg pleide å være sjokoman” sier hun, og viser med dette at hun ikke lenger ser på seg selv som sjokoman, men at det er et tilbakelagt stadie.
Jeg er overbevist om at NOKA dietten var riktig for Ingeborg, for bare det at hun synes produktene smakte så godt var med på å gi henne vissheten om at ”Yesss.. jeg kommer til å bli en suksess!”
Nå er målet å holde denne vekten til kroppen har stabilisert seg i sin nye vekt noen måneder. Så har Ingeborg lyst til å gå ned enda noen få kilo. ”Selv om jeg etter hvert vil venne meg til den nye vekten min, skal jeg huske at det bare varer hvis jeg er fokusert på at det skal vare”, skriver hun i dagboken. Hun skriver også:” Livet har om mulig blitt enda bedre etter at jeg la om livsstilen min”. Hun skriver også at ”Jeg vet at jeg gjør noe som er godt for meg selv”, og videre, ” Denne gangen skal vektnedgangen vare”.

Så – hva er det egentlig disse to kvinnene har klart som jeg ikke har klart? Hva er de kritiske forskjellene i deres strategi og min? Forskjellen som utgjør forskjellen?

Utfordringen ved modellering er som Robert Dilts beskriver i boken sin ”Modeling with NLP”:

One of the biggest challenges in modeling human experts comes from the fact that many of the critical behavioral and psychological elements which allow them to excel are largely unconscious and intuitive to them. As a result, they are unable to provide a direct description of the processes responsible for their own exceptional behavior.”

Så når jeg intervjuer mine eksperter om slanking, 'Kari' og Ingeborg, er det likevel mye ved deres suksessfulle adferd jeg ikke får tak på fordi de ikke selv er bevisst alle ingrediensene i sin egen suksessoppskrift. Likevel mener jeg at jeg i denne bloggen har fått masse informasjon som kan være til hjelp for meg selv og andre når vi skal gå i gang med å gå ned i vekt.

Det er her jeg vil prøve å se på de kritiske forskjellene på 'Kari's' og Ingeborgs suksess og mine egne forsøk på å gå ned i vekt, for å finne ut av hva som hindrer meg å oppnå det samme.

Et virkemiddel til å finne disse kritiske forskjellene er øvelsen ”Bli slankere” fra boka ”Alt sitter i hodet” av Trine Åldstedt. Den inneholder følgende punkter (uthevet) som jeg har prøvd å besvare så ærlig jeg kan:

* Hva vil det gi deg å gå ned i vekt?
Svar: Bedre helse, utseende, energi, livskvalitet, selvbilde, balanse i livet.

* Hva har du da som du ikke har nå?
Svar: Det samme som ovenfor.

* Hva vil det koste meg om jeg ikke gjør forandring nå?
Svar: Jeg tror jeg vil gå mer opp i vekt og få mer av det jeg ikke vil ha, nemlig dårligere helse, mindre energi, dårligere livskvalitet, dårligere selvbilde og dårligere balanse og harmoni i livet mitt.

Dette er mine personlige mål og ønsker for å gå ned i vekt.

* Skriv ned fire handlinger som du trenger å gjøre, men som du utsetter. Under hver handling skriv ned svar på disse to spørsmålene:
- Hva er grunnen til at jeg ikke har gjort denne handlingen?
- I fortid, hvilken smerte har jeg forbundet med å gjøre denne handlingen?

Disse fire handlingene er basert på mine intervjuer med 'Kari' og Ingeborg og hva de gjorde for å gå ned i vekt.

1. Finne fram til en diett som passer for meg.
Jeg har prøvd mange dietter, men har alltid klart å finne feil ved dem eller argumenter som bidrar til at opplevelsen blir negativ. F.eks sa jeg blant annet dette til meg selv: ”Det blir for mye veiing og telling av kalorier – det blir for stress – jeg har ikke tid!” Eller – ”Æsj for noen kvalme pulvershaker – jeg brekker meg når jeg svelger – nei det får være grenser! ”. Jeg gjorde det ikke akkurat lettere for meg selv med dette selvsnakket. Både Ingeborg og 'Kari' var overbevist om at ’deres’ diett var riktig for dem.

2. Gjøre de nødvendige forberedelsene for å legge best mulig til rette for en endring i kostholdet.
Vel, jeg har alltid hatt en unnskyldning til å ha fristelser i hus, i tilfelle besøk, eller til ungene osv, men det endte som regel opp med at jeg spiste mesteparten selv. I tillegg vegret jeg meg for å si at jeg slanket meg – igjen - til de rundt meg, fordi jeg synes det var flaut om jeg skulle mislykkes. Det kan virke som om jeg allerede hadde bestemt meg for at jeg kom til å mislykkes… Ingeborg kom med et lurt tips om å alltid spise før du går og handler, slik at du ikke handler på tom mage. I tillegg skrive en handlelapp og sørge for at du ikke kjøper noe annet enn det som står på handlelappen. Hun unngikk også de mest fristende varereolene i butikken for ikke å utsette seg for unødvendige fristelser. Hun holdt seg også i aktivitet for å holde tankene unna fristelser mellom måltidene i dietten. 'Kari' kastet alle fristelser hu n hadde i hus da hun begynte dietten, og holder streng selvdisiplin med seg selv og hva hun kan spise.

3. Jobbe med det mentale med fokus på det positive: fokus på hva jeg KAN spise, og fokus på hvor positivt dette er at jeg gjør noe for MEG.
Her har jeg mye trening å gjøre. Ingeborg foreslo å lage seg noen positive mantra for deg selv, som du kan gjenta gjennom dagen og som hjelper deg til å holde fokus på det positive ved å gå ned i vekt. På dette området var 'Kari' suveren: hun hadde fokus på det hun KAN spise i stedet for det hun ikke kan spise, og oppdaget at hun fortsatt kunne kose seg med mat – bare på en ny måte enn før. Jeg har nok i stor grad fokusert på alt jeg ikke kan spise og alt jeg må forsake ved en diett. Dermed har jeg jobbet MOT meg selv også på dette området.

4. Rydde plass i livet til en slik endring: nå er det dette som skal ha fokus.
Det er viktig at en rydder plass til en slik endring i livet og gir det spesiell fokus sier både Ingeborg og 'Kari'. Har du for mye annet på gang er det ikke lett å få med det mentale – og det er jo i topplokket at alt styres. Sørg for at du har tid i livet dit til dette og at dette blir viktig for deg akkurat her og nå. Nå er det DU som skal være førsteprioritet i ditt liv i en periode. Jeg har alltid jobbet mye og det å få tvillinger har også krevet sin person. Men nå er det roligere både på jobb og hjemmefront, så nå er det på høy tid at jeg setter fokus på min egen helse og investerer i den.

* Hvilke innbilte behag har jeg i fortid hatt ved å opprettholde det negative mønsteret?
Jeg har kost meg med mat og funnet trøst når jeg har vært lei, sint, følt uro eller vært stressa. Maten har nærmest fungert som en slags selvmedisinering av mine negative følelser.
Ved å granske meg selv hver gang jeg får lyst på noe når jeg egentlig ikke er sulten, kan jeg prøve å få tak på hva det egentlig handler om og finne andre måter å hanskes med følelsene på. På den måten kan jeg bryte negative mønstre som ble skapt allerede i barndommen. Som med Pavlovs hunder er emosjonell spising en betinget respons. Da jeg var liten ble sjokolade ofte brukt som trøst når jeg var lei, og ikke minst til belønning. Det har skapt mønstre som jeg sliter med å bryte i dag i voksen alder. Ellers har jeg også mange positive opplevelser knyttet til mat i sosiale settinger. Middager med gode venner og nær familie, og det gode livet ved å være samlet rundt bordet og den gode stemningen det gir. Mat er for meg også nytelse. Men fordi jeg ikke er villig til å gi slipp på akkurat denne biten av livet, må jeg prøve å finne mat som gjør det mulig å fortsette med disse gode settingene, bare på en sunnere måte. Men alt i alt har det til nå vært mer behagelig å bare fortsette med overspisingen enn å gå i gang med en streng diett. Nå er det tid for å finne andre måter å bearbeide følelsene på enn gjennom maten.

* Hvilke behag vil jeg ha ved å gjøre disse handlingene akkurat nå?
Starten på et nytt og bedre liv med meg selv kan aldri begynne for tidlig. Nå er jeg snart førti år og ønsker å føle meg bedre med meg selv slik at jeg kan leve det livet jeg ønsker til fulle ved å ta bedre vare på egen helse. Det å gå ned i vekt vil få positive konsekvenser for meg på så mange områder at det ikke lenger kan finnes nok argumenter til å la være.

* Bra jobba! Sett deg nå godt til rette, og ta tre grundige fremtidssjekker på disse erfaringene. Når du ser deg selv et lite stykke frem i tid, hvordan er du nå helt annerledes? På hvilken måte handler du allerede med en gang? Og hva skaper det av resultater for deg?
I fremtiden vet jeg at jeg kan klare alt jeg bestemmer meg for 100%, så lenge jeg går inn for det med samme mentale trening som ved denne oppgaven. Jeg føler meg vel – en suksess, og jeg vet at jeg har en sunn og god helse og er en god rollemodell for mine barn. På den måten legger jeg også til rette for bedre livskvalitet også for dem.
Nå skal jeg gå i gang!

Her får dere min endelige modell for effektiv slanking, lykke til!

Modell for effektiv slanking
TM Gry Nielssen Bang

1. Sett deg et tydelig mål.
Det må være realistisk og ikke minst tidsbestemt – når skal du være i mål.
La dette få hovedfokus i hverdagen, og forbereder deg mentalt på hva du har bestemt deg for å gjøre. Du VET at du klarer det.

2. Lag delmål.
- som fører mot det endelige målet. Disse er viktige motivasjonsfaktorer på vei mot hovedmålet, og hver seier her er med på å drive deg framover mot målet. Gi deg selv belønninger underveis.

3. Vær kongruent.
Hold streng kontroll med deg selv og dietten.
Før dagbok så er det lettere å følge med. Husk: vær ærlig med deg selv!

4. Handling – gå igang.
Gjør det du vet du må for å gå ned i vekt. Skaff deg informasjon om ulike dietter og finn den du tror vil passe for deg. Kjøp så det du trenger – kast det du ikke trenger. Forbered alle rundt deg på hva du skal, og ha hele tiden stram fokus på målet.

5. Tenk positivt.
Du må prøve å gjøre prosessen lystbetont. Dette skal jo være kjekt! Tenk at nå skal du gjøre noe bra og viktig for DEG!
DU ER VERDT DET!

”Gud, gi meg sinnsro til å
akseptere det jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre det jeg kan,
og visdom til å skjønne forskjellen.”

(Bønn fra boken ”Gi sjelen vinger” av Kirsten Fauken)

Coaching i bedriften

2011-04-24T11:03:00.001-07:00

Å skape et vinnerlag – coaching av personalet i bedriften

De aller fleste mennesker ønsker å jobbe på en arbeidsplass der arbeidet er meningsfullt, kollegaene er entusiastiske og der ledelse og medarbeidere drar lasset sammen. Veldig mange liker best å jobbe sammen med andre mennesker. Men ikke alle har det slik på jobben og mange tørster etter- og har lyst til å bidra til forandring. Her vil jeg kort vise hvordan coaching kan være et godt virkemiddel for å få dette til.

Hvorfor kan coaching av personalet være viktig?

— Gi økt måloppnåelse

— Bidra til å skape rom for utvikling og læring

— Bidra til å gi arbeidet mening

— Styrke arbeidsmiljøet

— Gode opplevelser – som igjen gir plusskultur

— Mestring

— Økt trivsel

— Økt kreativitet

Hva er coaching?

Coaching er en metode til å nå personlige og karrieremessige mål – gjennom bevisstgjøring og kommunikasjon. (Turid Torbergsen - Coaching)

Hva gjør en coach?

Coachen hjelper mennesker til å lykkes i å nå sine mål ved å:

- Utfordre

- Støtte

- Stille effektive spørsmål

- Komme med forslag og tilbakemeldinger

- NLP coach (Bruker NLP verktøy)

Gjennom handlingsorientert dialog kan en coach støtte et individ eller et team til å utvikle sin tenke-, være- og læreremåte, samt sine gode følelser for å nå viktige personlige mål og/eller organisasjonsmessige mål. (Morten Emil Berg)

Hva er NLP?

— NLP – Nevro Lingvistisk Programmering

— Bygger på psykologisk adferdsvitenskap – av Richard Bandler og John Grinder

— De fant ut at vi bruker ulike modeller for hvordan vi kommuniserer med oss selv og andre, og hvordan vi behandler informasjon som kommer til oss.

— Dermed kunne de utvikle forskjellige teknikker som brukes som verktøy i coachingprosesser.

Hvordan kan vi bruke coaching i gruppen?

Vi begynner med hva som er bra og hva som kan bli bedre og reflekterer i fellesskap over dette. Vi jobber med å lære å forstå oss selv og andre bedre, og samhandle på en god og tydeligere måte. Så må vi lage nye mål i fellesskap og sette dem ut i praksis. Dette krever tålmodighet og trening, ingen blir gode første dagen. Da må gi hverandre rom til å feile selv om vi trener oss mot ’rett vei’, sammen. På denne måten får alle eierskap til målene og prosessen. Vi finner også ut hva som motiverer den enkelte ansatte, hva er drivkreftene og hva skal til for at de alle skal bli med og dra lasset – sammen.

Dette krever også arbeid både på individnivå og i grupper.

Nils Arne Eggen skriver i sin bok ”Godfoten”: ”Det er viktig å gå på banen for å være best mulig sjøl. Men det er langt viktigere å gå på banen for å gjøre medspillerne gode.”

Jeg er enig med ham i at vi alle har et ansvar for å gjøre vårt beste i det arbeidet vi har valgt, og det er klart at vi bidrar til et godt samarbeid om vi er rause med våre kollegaer, roser, støtter og spiller på lag. Vi kan jobbe med å skape team-og lag-følelse! Fellesskap – stammekultur. For selv om vi alle i økende grad er individualister, ønsker de aller fleste av oss å kjenne seg som en del av et større fellesskap.

Ved hjelp av coaching kan de ansatte lære verktøy til å kommunisere mer ressursfyllt med hverandre samtidig som de bli mer endrings- og omstillingsdyktige. At den enkelte opplever mestring i arbeidet, og opplever å bli sett og hørt gir økt trivsel som igjen kan bidra til økt kreativitet.

Trivsel på arbeidsplassen sammen med økt kompetanse i å kommunisere godt med seg selv og andre kan igjen bidra til økt livskvalitet. I tillegg vil økt trivsel føre til mindre sykemeldinger og mer stabilitet i personalet. Dette vil øke bedriftens konkurransekraft, som igjen gir bedre økonomiske resultater.

Ta kontakt om dette høres interessant ut for din bedrift!

Glad i Stavanger-barnehagene??

2011-04-24T04:20:00.000-07:00

I oktober 2010 kom en ny forskrift for økonomisk tildeling av midler til de private barnehagene som gir kommunene større handlingsrom over midlene. Pengene er ikke lenger øremerket barna, men kan fritt fordeles på ulike andre formål kommunen måtte finne for godt. Dermed har Stavanger kommune valgt å spare inn på tilskuddene både til de kommunale og de private barnehagene. Verst går det nå ut over de private barnehagene, som ikke bare får tre ganger så lite å rutte med, de er også mer sårbare da de ikke har samme rammevilkår som de kommunale barnehagene har.

I mars var vi samlet en stor gruppe ledere fra flere private barnehager og gikk gjennom saksfremlegget fra kommunen til kommunalstyremøtet for oppvekst den 22.mars.

Vi så at det kommer frem en hel del feilaktige opplysninger i tillegg til at vi mener det fremkommer for dårlig talldokumentasjon. Det kan virke som om de med vilje forsøker å føre politikere og oss bak lyset. For å nevne noe så viser søylediagrammet de bruker til sammenligning, flere byer som ikke har 100% tilskudd, f.eks Bærum har bare 80 elle 88% tilskudd, likevel viser søylediagrammet at de har MER penger å rutte med enn det vi vil få - som egentlig skal ha 100%. Dette gjelder flere av de byene som står oppført. Disse tallene stemmer derfor ikke og gir et meget uriktig bilde av virkeligheten! Og hvorfor skal Stavanger kommune ligge 15% under den nasjonale normen for tilskudd??? Ønsker de å rasere barnehagene totalt?

Dette er ikke likebehandling!

I tillegg ser vi at de igjen prøver å snik-innføre punktene som de har prøvd å få inn i sitt forslag til samarbeidsavtale med de private barnehagene. Punkter som PBL sier er i strid med gjeldende lover og regler. Dette har de ikke nådd frem med før, så nå prøver de å legge det inn sammen med forslag til ny finansieringsordningen. Dette er svært tankevekkende!

De skriver også at vi skal ha 'minst like god ulykkesforsikring som kommunale barnehager' - likevel ser vi at stadig setter ned kostnadene våre her fordi de vet at våre forsikringer (som er MINST like gode) koster mindre enn deres kjempedyre KLP forsikringer. Dersom de skal bruke sine budsjettall som bakgrunn for beregningene i tilskuddet til oss i private barnehager så får de jammen ta med sine reelle forsikringskostnader. Dette er ikke likebehandling!

I tillegg skriver de at vi 'skal ha datasystem som er kompatibelt med kommunens datasystem'. Likevel kan vi ikke se at kommunens utgifter til leasingavtaler på data- og kopimaskiner o.l. er med i deres budsjettoversikter. Dette er ikke likebehandling!

De sier også at vi skal ha 'tilsvarende lønns- og arbeidsvilkår som i kommunale barnehager'. Likevel er dette andre gang vi opplever å ikke få lønnskompensasjon etter at kommunen har oppjustert sine lønnstariffer. Første gang var i 2007. Da gikk vi over fra budsjettall til regnskapstall, altså motsatt av det de gjør nå i 2011. Da merket vi ikke noe til det bortsett fra at vi ble lurt for lønnsjusteringen vi skulle hatt. Nå gjør de det samme bare motsatt, og grunnen til at det merkes så mye nå er også fordi det er så stor differanse i delingstallene. Dette er ikke likebehandling!

Vi vet at staten sender minst like mange 'barnehagepenger' som ifjor, så vi vil gjerne vite hva kommunen har tenkt å bruke de 40 millionene de her har tenkt å spare på de private barnehagene? Vi kan ikke se noen grunn til at vi ikke skal få det samme som ifjor.

Vi vet at nesten alle de kommunale barnehagene gikk med såkalte røde tall i regnskapet for ifjor. Hvordan har det da vært mulig for dem å spare penger? Hvor mye har de egentlig spart med tanke på at de alle har gått med underskudd?

Vi har fra før av ikke råd til de samme kapitalkostnadene på bygg og anlegg som Stavanger kommune har, vi har allerede ikke råd til dyre kino og TV annonser, vi har allerede ikke råd til dyre foredragsholdere og kurs, vi er allerede på minstebemanning i barnehagene våre. Hva mer kan de ta fra oss? Dette er ikke likebehandling!

Stavanger kommune kaller dette en plan for finansiering av de private barnehagene. En plan for rasering av de private barnehagene - kunne de likegodt kallt det! Dette vil nemlig føre til kroken på døren for flere- kanskje allerede til sommeren!

Politikerne stemte for utsettelse av saken til kommunen kommer med skikkelig dokumentasjon på tallgrunnlaget og nøyaktig hva de legger i budsjettberegningene sine. Noe de aldri har klart å legge fram tidligere! Neste møte i Kommunalstyre for Oppvekst skal være 10.mai 2011.

LIKEVEL bestemte Stavanger kommune at de ville begynne kuttet i tilskuddet allerede fra 1.april. Mange fikk så lite tilskudd i april at det knapt nok dekker lønningene, og på langt nær alle de faste, mest nødvendige utgiftene!

Skal vi virkelig måtte finne oss i dette???

Nå må Stavanger vise at vi har et borgerlig flertallsstyre i denne byen, og ikke la det vi nærmest kan kalle et bakholdsangrep fra en rødgrønn regjering få være gjeldende!

I Søgne og i Kristiansand vant de private barnehagene frem nylig, det bør vi også i Stavanger!

En ting er sikkert: Bystyresalen kommer til å fylles opp igjen også 10.mai, og det er velgere som kommer! Foreldre, ansatte og eiere av 59 private barnehager. Pressen også. Til høsten er det kommunevalg!

Jeg ser også fram til å få si hva jeg mener direkte til Kristin Halvorsen (sv) på PBL's landsmøte i mai! Dette er en situasjon hun må ta direkte ansvar for!

Uansett kjenner jeg at denne stadige kampen for tilværelsen sliter på mitt tidligere så brennende engasjement for barnehagen. Skal vi ikke ha plass til idealister - som ønsker å drive kvalitetsbarnehage i dette landet? Skal vi ikke ha plass til barnehager som blomstrer og gir et unikt og godt tilbud til familiene? Skal vi ikke ha plass til barnehagene som gir mangfold i det samlede barnehagetilbudet?

Det er de private barnehagene i Stavanger som i flere år har scoret høyest på brukerundersøkelsene. Hvorfor er det da slik at alle barnehager må ha et kommunalt stempel for å bli godtatt av SV og Kristin Halvorsen?

Unnskyld meg men jeg kan ikke se kvaliteten i drift av kommunens nye store satsning: BASE barnehager. Der ungene blir stuet inn i svære, nærmest fabrikklignende bygninger, der de må dele lekeplass med flere hundre andre barn, der de i et virvar av ganger og rom skal 'gå på selvdrift' mens de voksne står langs kanten og prøver å ha oversikt. Hvor blir det av nærhet til det enkelte barn da? Hvordan kan de forsvare den pedagogiske oppføgingen av hvert enkelt lite barn i et slikt kaos? Eller oppfølging og veiledning av den enkelte ansatte? Ingen av de voksne kjenner ditt barn spesielt - de kjenner alle 'LITT'. Ikke kom å fortell meg at denne typen drift ikke bare er økonomisk motivert! Ikke rart de sliter med å få pedagoger nok. Hvem vil jobbe og være ansvarlige for slike arbeidsforhold? Jeg har vært på studiebesøk i et par av disse barnehagene, og er ikke det minste imponert! I tillegg oppdaget vi flere barn på avveie i ganger rundt omkring, som de voksne overhodet ikke savnet. betenkelig spør du meg!

Jeg bare spør: er det denne utviklingen vi ønsker for våre barn? Er det slike barnehageeiere som skal fortelle oss hva kvalitet i barnehagen er?? Har ikke de heller noe å lære av oss???

Dette er den viktigste grunnen for mitt politiske engasjement. Jeg er lei av å kjempe på barrikader - nå vil jeg være med der beslutningene tas - og de bør tas av folk som har kjennskap og som er opptatt av de minste borgerne i byen vår!

Nei Stavanger kommune - vi har ikke ei krone å spare på våre barn! Stjel heller fra noen andre!

Påsken 2011

2011-04-22T15:21:00.000-07:00

For første gang på flere år har vi valgt å være hjemme denne påsken. Vi har alltid ellers hatt halve påsken på svigers hytte i Sirdalen, men iår bygger vi naust istedet. Vi bygger ikke selv da, men det er så kjekt å følge framgangen i byggeprosessen at vi ikke klarer å holde oss vekke! Naustet gir oss liksom et håp om at drømmehuset vi håper å få bygge snart vil gå igjennom i kommunen, slik at vi får komme igang med det også. Vi gleder oss allerede til lange sommerdager og kvelder ved bryggen og naustet i sommer!

Naustet begynner å ta form

Ellers har vi denne påsken virkelig benyttet anledningen til å være turister i egen by! Ungene og jeg, som begynte ferien før min mann, hadde oss en nydelig sykkeltur og picnic ved Store Stokkavann en dag i solskinnet! Det var så fredelig å sitte der ved vannet og betrakte ungene, mens de samlet blomster til blomsterkranser, spikket og lekte i skogen og i vannkanten!

Utsikt fra Dalsnuten

Da Pål endelig fikk fri tok vi allesammen turen til Dalsnuten. Der hadde Pål og jeg ikke vært siden vi kom sammen for akkurat 20år siden! Vi var sååååå forelsket! Det var like nydelig vær den gang som nå. Ungene gikk som to fjellgeiter opp stien, mens vi to voksne pustet litt tyngre i bakkene. Deilig å se gleden de viste over små bekker, store klatresteiner, trær og kongler! De er fornøyelige å ha med ut på tur! Alltid samme glede over å være sammen, på tur. Vi kom litt sent, så alle turgåere var på vei ned da vi kom, men det var bare en fordel for vi fikk toppen nesten for oss selv! Og for en utsikt! Det blir nok ikke 20år til neste gang vi tar denne turen igjen.

Preikestolen

På vei inn i Lysefjorden

Så bestemte vi oss for å prøve et fjordcruise til Lysefjorden! 'Møt opp på Skagenkaien kl.12' stod det på hjemmesiden. 'Det må være mer enn 15 personer for at turen gjennomføres' stod det også. Vi tok sjansen og stilte opp. Der var det allerede en båt full av turister, og en annen båt begynte å fylles. Men for en stiv pris: 990kr for to voksne og to barn! Ikke rart turister synes det er dyrt i Norge! Det ble en flott tur! Båten kjørte innom jettegryter, fantahålå, og De tre Bukkene Bruse (fikk brød av mannskapet) som gresset like under Preikestolen. Preikestolen så så liten ut langt der oppe, og vi kunne såvidt skimte bevegelse av mennesker som skottet ut over kanten og ned på oss. Like ved fikk vi drikke forfriskende og kaldt kildevann rett fra fjellveggen. Til sommeren vil vi ta en tur opp på Preikestolen med ungene. Jeg har utsatt det og utsatt det, fordi jeg nok er litt redd de skal ramle utfor. Mulig jeg tar med bånd å holde dem i....

Påskeaften tok vi turen i til Hå gamle prestegård. Pål var fornøyd med at han denne dagen endelig fikk lufte Ferrarien, og vi cruiset nedover Jæren. Jeg hadde håpet å få med meg Garborg utstillingen, men den var desverre avsluttet! Kollega og venn, Kristin var på hyttetur i Jonsahuset på Hå med sin familie, og vi tok turen innom. For et nydelig gammelt hus! Det er nok mye mulig vi låner det til en eller annen teambuilding på jobben ja! Vi traff på familien til Kristin nede ved fyret i havkanten, hvor de nærmest hadde gravd seg ned bland steinene for å søke ly fra den kraftige havvinden. Bållukten slo mot oss og det ble disket opp med pølser og kaffi. Ungene lekte gjemmeleken mellom steiner og sjøhus, mens vi andre fikk en koselig prat rundt bålet. Nok en fin utflukt i vinværet!

Første påskedag var det familiemiddag hjemme hos oss. Pål disket opp med lammelår mens ungene plukket hvitveis til bordet og jeg dekket på. Mormor og morfar (mine foreldre) og farmor (svigermor) kom og var nok spent på hva slags mat de skulle få i dette lavkarbo-hjemmet.
Vi hadde laget litt fløtegratinerte poteter til dem da, ellers hadde vi fløtegratinerte blomkål og broccoli, samt sopp ved siden av. Til dessert : hjemmelaget vaniljeis (lavkarbo), sitronfromasj (lavkarbo) og bringebær, så her var noe for enhver smak!

Innimellom turene har vi altså hatt vi tid til familiemiddager med foreldre og svigers, samt hagearbeid og klargjøring av terrassemøbler og slikt. Har allerede hatt vennebesøk på terrassen - bare minutter etter at alt var klart! Godt å kjenne på at vi går inn i en tid med lange kvelder på terrassen og mye utetid! Det er virkelig det gode liv!

De gjenstående dagene av påsken skal fylles med flere turer og flere gode stunder med familie og venner!

Velkommen til min første blogg!

2011-04-22T10:46:00.000-07:00

Jeg må si jeg føler meg litt verdensvant når jeg nå skal prøve meg som blogger. Riktignok er det flere jeg kjenner som allerede er i full gang med dette og faktisk vet hva de holder på med... Jeg er av typen som ikke kan la vær å ta en utfordring og lærer det som trengs underveis mens jeg holder på! (Tips mottas med takk!!!...)

Hvorfor vil jeg starte med dette? Jo, jeg har fått det med å sette så lange statusoppdateringer på facebook, så jeg har tydeligvis mye jeg vil fortelle verden - så hvorfor ikke. Jeg ønsker å bruke bloggen til å dele litt fra egen hverdag, skrive om det som opptar meg her og nå og kanskje starte en debatt eller fler!

Kanskje jeg også kan komme i kontakt med noen blogg-lesere der ute som kan krydre min tilværelse og som finner interesse i det jeg deler her.

Det skal bli en spennende reise og jeg ser frem til å se hvordan dette skal gå etterhvert ;-)!

Hilsen Gry